I Det umålbare vender den svenske regissør Nils Petter Löfstedt blikket mot dem som jobber med å ta vare på andre. En barnehagelærer som skal få femten barn til å sovne på en gang. En hjemmesykepleier med åtte minutter å avse til hver pasient.

Gjennom ømme portretter og hverdagsøyeblikk ser vi hvor mye nærhet og blikkontakt har å si i et menneskeliv, både ungt og gammelt. Det umålbare fanger samtidens syn på velferdens effektivisering og målbarhet. Det er et regnestykke som ikke går opp. Hva er verdien av omsorg?

Det umålbare er den svenske filmskaperen og fotografen Nils Petter Löfstedts tredje langfilm. Klasse, arbeidsliv og fellesskap går igjen i kunstnerskapet hans, og han arbeider ofte med kollektive fortellinger om mennesker og relasjonene mellom dem.

Filmen ble til over fem år. Utgangspunktet var et ønske om å fortelle hvordan det er å arbeide med å ta vare på andre, og å skildre foreldrenes yrkesliv før de gikk av med pensjon. Nils Petter gjorde selv sitt første møte med arbeidslivet innen omsorgen, og prosjektet ga ham også anledning til å møte gamle arbeidskamerater igjen. Etter hvert som filmingen fortsatte, vokste prosjektet og omfattet flere arbeidsplasser og møter med mange mennesker som arbeider i omsorgen.

Her finnes både gleden ved arbeidet og de nære møtene mellom mennesker, men også slitet, stresset og følelsen av ikke å strekke til. Underveis møtte Löfstedt også en taushetskultur som skulle vise seg å bli en viktig del av hvordan fortellingen utviklet seg.

Han beskriver selv møtet med prosjektet som «å komme hjem», men også som et møte med en fortelling han ikke hadde ventet seg. De medvirkende fikk være med på å forme filmen. Som han selv sier: «Dette er deres film, ikke min.»