Mammaen og horen er på mange måter et oppgjør med idealene fra ‘68. Eustache byr på et nøkternt og tidvis smertefullt blikk på den tomheten som oppstod i kjølvannet av den åndelige og seksuelle frigjøringen, når 60-tall ble 70-tall og Paisley-fargene bleknet. Vi møter et knippe mennesker som prøver å leve ut idéen om fri kjærlighet, men som erfarer at de fremdeles bærer med seg tradisjonelle holdninger til sex og samliv. De har mistet retningssansen, og prøver å finne en emosjonell og intellektuell kompassnål som kan guide dem videre i livet. «Et resymé av handlingen i filmen gir ikke noe som helst inntrykk av filmens ambisjoner og muligheter», har Jean Eustache sagt. «Mitt tema er nettopp den måten betydningsfulle hendelser smyger seg inn i rekken av betydningsløse hendelser på.»

Mammaen og horen er noe så sjeldent som tre og en halv time hovedsaklig bestående av dialog, monologer, historier og bekjennelser. Og det er voldsomt fengslende. Eustache har selv skrevet hvert ord i manus, og imponerer med sin skarpe observasjonsevne og sin teft for både det vittige, det triste, det irriterende, det provokative og det erotiske - og det er en prestasjon det står respekt av.