Jenkins nye film er spilt inn i farger, i blødende nostalgiske farger som minner oss om fordums gleder ved analog film. Filmen utspiller seg i 1973, og det er elementer her som kan minne om britiske filmer fra det året, som Don’t Look Now og The Wicker Man, selv om dette er en film som er langt mer eksperimentell i formen enn disse klassikerne.

Enys Men (uttales «mejn») er navnet på en øde øy utenfor den engelske sør-vest-kysten, hvor en kvinne bor aleine i et overgrodd mursteinshus i nærheten av en nedlagt gruve. Hver dag tar hun på seg den røde regnjakka si og går til et sted hvor en liten klynge hvite blomster blafrer i vinden fra havet. Under ser vi duvende blått hav og hvitskummende bølger som slår inn mot de sprukne steinformasjonene. Kvinnen måler temperaturen i jorda, og fører det sirlig inn i en notatblokk. Hun lever et rutinepreget liv, som også består i at hun hver dag kaster en hvit stein ned i den gamle gruvesjakten, starter det bensindrevne strømaggregatet, skrur på radioen, lager te og setter seg i godstolen med boka A Blueprint for Survival, en økologisk pamflett fra 1972 som argumenterer for en alternativ samfunnsorden der folk bor i små, desentraliserte samfunn heller enn i byer. Et sitat på omslaget kunne vært en uttalelse om filmen vi ser på: «Nightmarishly convincing… After reading it nothing seems quite the same any more».

For vi skal virkelig forlate den verden vi kjenner og tre inn i en virkelighet som kan oppleves som noe fra en drøm. Selv om handlingen som utspiller seg er helt konkret, er begreper som tid og rom flytende, og vi blir tatt med på en impresjonistisk reise hvor den personlige historien til den navnløse kvinnen flettes sammen med historien til øya. «Do you like it here on you own?», blir kvinnen på et tidspunkt spurt. «I’m not on my own.» Skikkelser fra en annen tid dukker opp i visjoner og mareritt; gruvearbeidere, en prest som med svovel i stemmen forkynner om syndenes natt, og en jente i en himmelblå genser som trolig er datteren hennes. Utenfor huset ruver en bautalignende stein som skifter fremtoning og symbolsk betydning med været og tiden på døgnet.

Dette er en gåtefull og introspektiv film som ser ut til å følge underbevissthetens logikk heller enn konvensjonelle ideer om kronologi og årsakssammenhenger. Dette gjør at filmen kan føles drømmeaktig, nesten hypnotisk, og – akkurat som, men overhodet ikke likt, de seinere filmene til David Lynch – er det en film å fortape seg i like mye som å forstå.

Flere anmeldere beskriver Enys Men som «folk horror», men dette er ikke en skrekkfilm, i hvert fall ikke av den tradisjonelle sorten. Men det er en film med en ulmende følelse av uro med okkulte innslag og plutselige skrekkfremkallende syn og visjoner som får blodet til å fryse i årene – og alt dette rammet inn av vakre og krystallklare bilder av det steinete og vindblåste landskapet på øya, med busker som ligger skrått mot bakken og lav og lyng som klamrer seg til steinene.

Visuelt er denne filmen ekstremt taktil og fysisk. Den analoge filmen gir bildene fylde og varme, og fargene pulserer på lerretet; blåfargen i havet, den knallrøde regnjakka, lyngen som blir grønnere for hver dag som går, de strålende hvite blomstene, de grå-svarte steinene. Filmen er også glimtvis overeksponert og stripet, og disse fotokjemiske defektene bidrar til følelsen av uvirkelighet.