I sin siste spillefilm ofret David Lynch det kostbare 35mm-formatet til fordel for langt rimeligere DV-kameraer. Resultatet ble en film som kanskje ikke så like bra ut som det vi er vant til fra den kanten, men til gjengjeld fikk Lynch jobbe uhindret med et massivt materiale. Det ga oss et tre timers bunnløst sluk av en film, en marerittaktig labyrint av spor, løse tråder, hint og antydninger. En film som i det ytre preges av vaghet, kaos og grumsete nærbilder, viser seg ved nærmere studium å være en rikere kilde til innsikt i den menneskelige underbevissthet enn kanskje noen annen film i historien.