Cinemateket - høst 2018

Vertigo

Cinematekene i Norge

Cinematekene i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Lillehammer, Tromsø, Stavanger og Oslo programmerer hver for seg og har ulik profil. Allikevel har de sju cinematekene noen faste felles programposter. Hver uke samarbeider vi om felles digitale visninger – av restaurerte og digitaliserte klassikere eller nye perler som fortjener å oppleves på stort lerret.

Prosjektet er støttet av Norsk Filminstitutt.

NFI_logo_svg.jpg

Program august-september 2018:

23.08 og 29.08: VERTIGO (1958). Regi: Alfred Hitchcock

30.08 og 05.09: PERFECT BLUE (1997). Regi: Satoshi Kon

06.09 og 12.09: LYKKEN (1965). Regi: Agnès Varda

13.09 og 19.09: THOROUGHBREDS (2017). Regi: Cory Finley

20.09 og 26.09: DEN UMMENESKELIGE (1924). Regi: Marcel L`Herbier

27.09 og 03.10: EN LEKTION I KÄRLEK (1954). Regi: Ingmar Bergman

 

 

23.08 og 29.08:

VERTIGO

USA 1958

Regi: Alfred Hitchcock

Med: James Stewart, Kim Novak, Barbara Bel Geddes

Engelsk tale, utekstet, 2t 8min. A: 15 år

 

Utvilsomt Hitchcocks definitive mesterverk.

Vertigo er kanskje Alfred Hitchcocks største og mest omfattende filmverk, og føyer seg inn i rekken av filmhistoriens aller største klassikere. Da filmen ble lansert i 1961 ble den ingen umiddelbar suksess, men den har senere nådd og begeistret stadig nye publikummere. Vertigo betyr svimmelhet og her hypnotiseres tilskueren inn i svimmelheten.

Politimannen John «Scottie» har fått så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Han tar imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn. Han skal overvåke vennens kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig, men ender opp med å forelske seg i henne. Malstrømmen av hendelser som Scottie dras inn i speiles ypperlig i både fotograf Robert Burks’ overrumplende fotografiske sjokkeffekter brukt for å beskrive Scotties høydeskrekk, og ikke minst i drømmesekvensen designet av kunstneren John Ferren. 

Tilsynelatende dreier det seg om en mordhistorie, men det opprørende er at det handler om mordet på kjærligheten, om oppløsing av egen og andres identitet, og om flytende grenser mellom levende og døde. 

Der samtlige av Hitchcocks tidligere filmer var lette å like på grunn av sine håndverksmessige kvaliteter og psykologiske driv, er Vertigo en av hans få filmer som også konfronterer og engasjerer følelsene. Mens for eksempel Psycho er en ganske rett-fram skrekkfilm, er Vertigo en kompleks og ubehagelig psykologisk thriller der hovedpersonen godt kunne vært en av oss. Vertigo er også et skarpt portrett av San Fransiscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården og Psycho utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen.

 

30.08 og 05.09:

PERFECT BLUE

Pâfekuto burû

Japan 1997

Regi: Satoshi Kon

Med (stemmer): Junko Iwao, Rica Matsumoto, Shinpachi Tsuji

Japansk tale, engelsk tekst, 1t 21min. A: 15 år

 

«A startling and powerful film. If Alfred Hitchcock partnered with Walt Disney they’d make a picture like this.» Roger Corman

Satoshi Kons første langfilm som regissør er en ytterst stilfull og kompleks psykothriller, hvor lag på lag i fiksjonen krever en årvåken og aktiv tilskuer. Elegant turnerer han de forskjellige virkelighetsoppfattningene og leder oss langsomt ned i en verden hvor vi aldri kan være helt sikre på hvor grensene går for hva som er virkelighet, galskap, drømmer og hallusinasjoner. Resultatet er banebrytende i sin utforskning av animasjonsfilmens muligheter og dybde som historiefortelling. 

Vår heltinne er Mima Kirigoe, stjerne i jentetrioen Cham, som i starten av filmen bryter med poplivet for å bli skuespiller. Ikke alle dedikerte fans ser med like blide øyne på denne transformasjonen og på blodig vis møter en etter en av de involverte sitt endelikt. Hele tiden er det Mima vi følger, men hennes forvirrede sinnstilstand gjør at hun blir stadig mer upålitelig som forteller. 

Satoshi Kon har mye på hjertet, Perfect Blue er en syrlig kritikk både av internetts personinvaderende muligheter, stjernestatusens fremmedgjøring, kyniske bakmenn og tv-serienes sensasjonsjag.

 

06.09 og 12.09:

LYKKEN

Le bonheur

Frankrike 1965

Regi: Agnès Varda

Med: Jean-Claude Drouot, Claire Drouot, Marie France-Boyer

Fransk tale, engelsk tekst, 1t 25min. A: 12 år

 

Regissør Agnès Varda fyller 90 år i 2018.

François og Thérèse lever med sine to barn i et lykkelig ekteskap. De er ganke enkle individer og helt fornøyde med å fortsette sine hverdagsliv med hverandre. Men en dag treffer François den vakre Emilie, som han forelsker seg i og som han innleder et forhold til. Dette uten at han forsømmer sin kone eller sine barn, eller at han begynner å elske dem mindre. Etter en tid kjenner han allikevel et behov for å snakke med Thérèse om hva som har hendt. Han gjør det mens de er på utflukt på landet, sittende på en eng. Thérèse går sin vei, og blir senere funnet druknet.

Regissør Agnès Varda er født i Bulgaria, men tilbrakte sin barndom i Söte ved den franske middelhavskysten. Hun utdannet seg ved Sorbonne i Paris, startet som fotograf og fikk straks ry for å være en meget god sådan. Hun begynte å lage film i 1954. Vardas fortjeneste er at hun har skapt en av filmhistoriens mest tvetydige filmer. Noen vil oppfatte filmen som en naiv hyllest til personene og den «enkle» kjærligheten. Andre ser den som bitende ironi – fra første bilde.

En ekstra biografisk touch får denne filmen av at skuespillerne som fremstiller François og Thérèse var gift også i virkeligheten, og at barna i filmen er deres egne.

 

13.09 og 19.09:

THOROUGHBREDS

USA 2017

Regi: Cory Finley

Med: Olivia Cooke, Anya Taylor-Joy, Anton Yelchin

Engelsk tale, utekstet, 1t 32min. A: 15 år

 

Regissør Cory Finley debuterer med dette mørke, ubehagelige og aldeles strålende dramaet. Imponerende av en regissør og manusforfatter som ennå ikke er fylt tretti, og definitivt et navn å følge med på.

Blant de eksepsjonelt rike i Connecticut finner vi tenåringene Lily og Amanda, svømmende i luksus. Men menneskenaturen er vel slik innrettet at man venner seg til alt og derfor blir man aldri fornøyd. I filmens åpning kommer Amanda hjem til Lily for å få hjelp til opptaksprøvene på college, og det er tydelig at de to ikke har hatt kontakt på flere år. Det skjer mye under fasaden hos begge to og kjemien dem imellom er ikke helt heldig. Noe videre handlingsreferat er det ikke mulig å gi uten å røpe for mye, men dette er også en historie som stadig river seg løs fra dine forventninger, og like overraskende som naturlig snirkler den seg av sted i stadig nye retninger. 

Flere steder er Thoroughbreds beskrevet som en mørk komedie, men det er den slett ikke. Den har sine humoristiske øyeblikk, og en sterk satirisk understrøm, men har nok langt mer til felles med Harold Pinters teaterstykker og film noir (som også de to venninnene har sansen for, bla ser de D.O.A. på tv og kommenterer en ikke overbevisende sorgscene). Finley skrev da også Thoroughbreds opprinnelig for teater, og det skinner igjennom. Små nyanser i de respektive karakterenes manerer, spill og uttalelser bringer inn nye momenter og endrer maktbalansen dem imellom. Vår forståelse av hvem de er og hvorfor de er slik de er endres stadig gjennom små drypp av informasjon. Mørket er på plass allerede i filmens første bilde, og vil aldri riktig slippe taket, til tross for de unge damenes sjarme og tilsynelatende lette liv. De er glitrende spilt av Olivia Cooke og Anya Taylor-Joy og vi kan gjerne si oss enige med Alan Scherstuhl i The Village Voice når han skriver: «Either actress could command the frame; when they share it, the air between them trembles.»

Dessverre skulle dette bli siste film til Anton Yelchin, her i rollen som Tim, den stakkarslige dopdealeren med alt for høye tanker om seg selv. Det er en livsløgn han deler med flere her, hvor emosjonelle skavanker florerer og personene er i stand til å levere mesterlige analyser av alle andre enn seg selv. Den jobben tar manusforfatteren seg av… 

Vi må også fremheve filmens fotograf – Lyle Vincent. Vi husker stemningen fra A Girl Walks Home Alone at Night, hvor hans poetiske skumringsbilder gjør nesten hele filmen. I Thoroughbreds kjenner vi igjen denne evnen til å komponere slående bilder, vakre og forstyrrende på samme tid. Men det mest imponerende er hvordan han forvandler et manus så tungt avhengig av ordene, til en flytende, dirrende og ytterst filmatisk film.

 

20.09 og 26.09:

DEN UMENNESKELIGE

L’inhumaine

Frankrike 1924

Regi: Marcel Marcel L’Herbier

Med: Georgette Leblanc-Maeterlinck, Jaque Caterlain, Philippe Hériat

Stumfilm, 2t 15 min. A: 9 år

 

Art deco på film.

For Marcel L’Herbier var filmen den mest moderne av alle kunstarter, og i mange av filmene hans synes forsøkene på å bekrefte denne påstanden godt, ikke minst i L’inhumaineDen umenneskelige. Filmen skulle være et utstillingsvindu for datidens strømninger i fransk kunst, og L’Herbier var faktisk veldig tidlig ute: L’inhumaine ble en slags forløper til den store verdensutstillingen «Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes»som da den ble arrangert et par år senere presenterte style moderne, senere kalt art deco, for hele verden. 

L’inhumaines estetiske syntese av alt som var moderne og dynamisk kommer til uttrykk gjennom samarbeid med en rekke av datidens fremste kunstnere og arkitekter: Mest kjent er kubistmaleren Fernand Legér som stod for scenografien, men også arkitekten Robert Mallet-Stevens, designeren Pierre Chareau, moteskaperen Paul Poiret og filmskaperne Claude Autant-Lara og Alberto Cavalcanti hadde viktige roller i utformingen av filmens visuelle stil.

L’inhumaine oppsummerer slik de andre kunstartene, og L’Herbier tilfører også rent filmtekniske nyvinninger. Det som kjennetegnet den franske filmimpresjonismen på 20-tallet var først og fremst et ønske om å gjengi subjektivitet filmatisk, og det er viktig også for L’Herbier. Filmene hans skulle fremstille karakterenes inntrykk, drømmer og minner gjennom point-of-view bilder og utstrakt bruk av optiske virkemidler som dobbelteksponeringer, filtre og fokusforskyvninger.

Om filmen teknisk og visuelt er kompleks, er handlingen heller ganske enkel: Den «umenneskelige» er en forfinet og hemmelighetsfull operasangerinne. Hun bor i en grandios herskapsbolig og tar jevnlig imot høytstående medlemmer av samfunnet. Problemet er imidlertid at hun forakter alle mennesker på det sterkeste, noe som gjør henne til en kald og kynisk femme fatale.

 

27.09 og 03.10:

EN LEKTION I KÄRLEK

Sverige 1954

Regi: Ingmar Bergman

Med: Eva Dahlbeck, Gunnar Björnstrand, Harriet Anderson, Sigge Fürst

Svensk tale, engelsk tekst, 1t 36min. A: 15 år

 

Sprudlende og velspilt Bergman-komedie

Ekteparet Erneman sliter med sitt samliv etter 15 år. De har glidd fra hverandre; David leker doktor med en av sine pasienter og Marianne har tatt opp den røde tråden med sin tidligere elsker Carl-Adam. Tilfeldigvis er Carl-Adam Davids beste venn, og det varer ikke lenge før sjalusiens grønn troll løfter sitt hode. Begynnelsen på en dameroman, kan man si om denne innledningen, men siden regissøren er Bergman får vi presentert et moralsk stykke skuespillervirtuositet. Fremført av noen av Sveriges største karakterskuespillere, som til sammen har vært bærebjelkene i svensk etterkrigsfilm. Forvent skuespillerkunst, dialogperfeksjonisme og en dristighet i tematikk som ikke årstallet skulle tilsi.