Cinemateket

Døden i Venedig

Cinematekene i Norge

Cinematekene i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Lillehammer, Tromsø, Stavanger og Oslo programmerer hver for seg og har ulik profil. Allikevel har de sju cinematekene noen faste felles programposter. Hver uke samarbeider vi om felles digitale visninger – av restaurerte og digitaliserte klassikere eller nye perler som fortjener å oppleves på stort lerret.

Prosjektet er støttet av Norsk Filminstitutt.

NFI_logo_svg.jpg

Program januar/februar 2019:

17.1, 19.1 og 23.1: DØDEN I VENEDIG (1946). Regi: Luchino Visconti

24.1 og 30.1: MAQUIA (2018). REGI: Mari Okada

31.1 og 6.2: SEVEN CHANCES (1925). Regi: Buster Keaton

7.2 og 13.2: PIXOTE (1981). Regi: Hector Babenco

14.2: OUR TIME (2018). Regi: Carlos Reygadas

21.2: OPERA (1987). Regi: Dario Argento

28.2 og 6.3: L´ATALANTE (1934). Regi: Jean Vigo

 

17.1, 19.1 og 23.1:

DØDEN I VENEDIG

Morte a Venezia

Italia/Frankrike/USA 1971

Regi: Luchino Visconti

Med: Dirk Bogarde, Bjørn Andersen, Silvana Mangano

Italiensk tale, engelsk tekst, 2t 10min. Aldersgrense: 12 år.

 

En vakker filmatisering av en av litteraturens store klassikere, og en storslagen film om livet og døden, om alderdom og lengsel etter ungdom, og om skjønnhet og lidenskap.

Komponist Gustav von Aschenbach dyrker den klare logikken og forsøker å bygge opp et strengt musikalsk system i sine verk, men hans avantgardistiske kunst bringer ham på kollisjonskurs med den offentlige mening. Framføringen av verkene hans ender ofte i skandale. Oppstyret går ham til slutt på nervene og han bestemmer seg for å ta en ferie. Møtet med Venezia, en by som langsomt råtner og synker i havet, blir et vendepunkt for den middelaldrende kunstneren. Aschenbach biter seg fort merke i en av de andre hotellgjestene. Den unge, polske gutten Tadzio er så vakker at komponisten nærmest blir besatt av hans androgyne skjønnhet.

På samme tid blir Venezia rammet av en kolera-epidemi. Myndighetene informerer ikke turistene, i frykt for at de vil forlate byen. Likevel begynner selvfølgelig hotellgjestene etter hvert å forstå at noe er alvorlig galt. Aschenbach bestemmer seg for å dra, men ombestemmer seg så plutselig og blir igjen på Lido for å få være i nærheten av den unge Tadzio.

Døden i Venedig er basert på Thomas Manns berømte kortroman fra 1912 om forfatteren Gustav von Aschenbach. Mann bygde hovedsakelig skildringen på opplysninger om komponisten Gustav Mahler som døde i 1911. I filmen blir forfatteren til komponist og likheten med Mahler enda tydeligere. Visconti bruker adagio-satsen fra Mahlers femte symfoni som filmens tema, og fletter notater fra Mahlers dagbøker inn som flashbacks i Aschenbachs historie, blant annet en diskusjon mellom Mahler og Schönberg. Ellers har Visconti i stor grad vært tro mot romanen. Bildene er bygget opp i detalj slik Mann beskrev dem.

 

24.1 og 30.1:

MAQUIA

Sayonara no Asa ni Yakusoku no Hana o Kazarô

Japan 2018

Regi: Mari Okada

Med: Xanthe Huynh, Miyu Irino, Yoshimasa Hosoya, Manaka Iwami

Japansk tale, norsk tekst, 1t 55min. Aldersgrense: 9 år

 

Maquia tilhører en rase alvelignende mennesker, iolph, som lever uvanlig lange liv, såpass lange at de har følt trangen til å isolere seg på en øy, langt borte fra resten av verden. Men så møter hun et menneskebarn.

Iolphene tilbringer livene sine i harmoni med naturen og vever tiden inn i lange, vakre og intrikate stoffer som er svært ettertraktet av kjennere. Allerede fra de er barn blir de advart mot å ha noe med andre å gjøre, særlig mot å føle noe for dem med et mye kortere livsløp. Menneskene på sin side misunner iolphenes nesten evige ungdom og frykter det som er annerledes, men etter lang tids isolasjon er iolphene blitt nærmest mytiske, glemt av de fleste. Men ikke alle.

I menneskenes verden er magiens tidsalder over, og kun svake spor står igjen fra en fortid hvor fantastiske vesener levde side om side med mennesket. Nå er industrien på fremmarsj, og med den forrykkes balansen både i naturen og i politikken.

I et land hvor det er svært langt mellom de kvinnelige regissørene, er det oppløftende å se med hvilken selvfølgelig autoritet de nå tar plass i regissørstolen og skaper strålende mesterverk, også innen anime.

Nok en gang lar vi oss overvelde av den rene fortellergleden som anime på sitt beste kan vise frem. Her skapes det nye, eventyrlige verdener, komplett med historie, religioner og mytologier, som man kan fordype seg i, fortape seg i eller bare la seg fortrylle av.

 

31.1 og 6.2:

SEVEN CHANCES

USA 1925

Regi: Buster Keaton

Med: Buster Keaton, Ruth Dwyer, T. Roy Barnes, Snitz Edwards

Stumfilm, engelske mellomtekster, 56 min. Aldersgrense: Tillatt for alle

 

En tidløs komedie!

«The Great Stone Face», «The King of Deadpan», «The Man who Never Laughs». Buster Keatons mange kallenavn refererte stort sett til hans urørlige steinansikt. Men selv uten å bevege en muskel hadde Keaton en fantastisk ekspressivitet. Som så mange komikere i stumfilmperioden var han en mester til å mime, men i motsetning til mange av sine kollegaer underspilte han alltid uten at det gikk på bekostning av publikums forståelse av karakterens følelser. Keatons hadde også et stort talent for ville og komplekse gags som han inkluderte i filmene sine. Noe av det er filmtriks, men det aller meste er rene stunts, noen åpenbart livsfarlige, som utøves med stor presisjon og oppfinnsomhet. 

Som i mange av kollega Chaplins filmer bruker Keaton hele Hollywoods geografi som location i filmene sine. Dette er Seven Chances et godt eksempel på. Filmen handler om sjenerte og forelskede Jimmie som arver en stor sum penger – på betingelse av at han gifter seg innen kvelden er omme. Fra hans første frieri (som blir besvart med skrattlatter), økes rytmen og absurditeten steg for steg, og i slutten av filmen jakter 500 (!) gifteferdige kvinner i brudestas, pluss et stenras, på ham. 26-årige Buster Keaton regisserer selv og har funnet sin form.

 

7.2 og 13.2:

PIXOTE

Pixote a lei do mais fraco

Brasil 1981

Regi: Héctor Babenco

Med: Fernando Ramos da Silva, Jorge Juliao, Gilberto Moura, Edsion Lino

Portugisisk tale, engelsk tekst, 2t 8min. Aldersgrense: 18 år

 

En verden uten nåde.

Prisbelønt og kritikerrost film fra slummen i São Paulo som gjør et varig inntrykk på tilskueren. Pixote er en ti år gammel foreldreløs gutt som plukkes opp av politiet og sendes til et fengselsaktig barnehjem hvor livet er nesten like brutalt som på gata. Her blir han kjent med noen av de eldre ungdommene, og sammen klare de å rømme. Tilbake på gata lever de som dop-pushere og halliker, blant prostituerte, narkomane og andre utskudd. 

Pixote blir ofte sammenlignet med Buñuels Los olvidados, som var en rå og usminket skildring av livet i slummen i Mexico City. Pixote er også kompromissløs i måten den uten å blunke viser oss en beinhard, trøstesløs tilværelse på livets definitive skyggeside. Hector Babenco (mest kjent for Edderkoppkvinnens kyss) har laget en svært intens og gripende film som det ikke er så lett å glemme.

Restaurert av Cineteca di Bologna ved L’Immagine Ritrovata og The Film Foundation’s World Cinema Project i samarbeid med JLS Facilitações Sonoras og Cinemateca Brasileira. Finansiert av George Lucas Family Foundation.

 

14.2:

OUR TIME

Nuestro Tiempo

Mexico 2018

Regi: Carlos Reygadas

Med: Carlos Reygadas, Natalia Lopez, Phil Burgers

Spansk tale, engelsk tekst, 2t 57min. Aldersgrense: 15 år

 

En nådeløs utforskning av kjærlighet, sjalusi og selvdyrking.

Carlos Reygadas nyeste film er en drømmeaktig og kontemplativ skildring av et forhold som sakte går i stykker. Som i Michelangelos Antonionis Natten følger vi et par gjennom ulike episoder, av og til hver for seg og av og til sammen, og ser dem gjøre hverandre vondt selv om de egentlig elsker hverandre.

Med denne ganske ordinære intrigen i bunn gir Reygadas oss et kaleidoskop av små fortellinger og scener som viser hvor komplekse forhold mellom mennesker er. Fra en nydelig åpningsscene med barn i alle aldre som leker ved en stor dam, og hvor forholdet mellom jenter og gutter utforskes gjennom leken i de ulike aldersgruppene, til de fascinerende brutale scenene med okser på parets ranch, som viser maktforhold mellom mennesker og mellom mennesker og dyr på en primitiv og fysisk måte.

Noen av filmens vakreste scener er mer subtile i sin symbolikk: En fly-landing over Mexico City hvor kameraet er festet under flykroppen og går fra å gi oss overblikk til detaljer av byen. En tromme-konsert i Palacio de Bellas Artes som starter med detaljer av teatrets sceneteppe, en glassmosaikk produsert av Tiffany på 20-tallet, før det sakte går opp og viser oss scenen. Et besøk til Diego Riveras tidligere undervanns-mural «Vannet, livets kilde» inne i monumentet Carcamo de Dolores, som i dag er tørrlagt for å bedre kunne konservere fargene i kunstverket.

Reygadas forrige film Post Tenebras Lux hadde visstnok mange selvbiografiske trekk. I Our Time går han enda lenger gjennom å caste seg selv og kona som filmens ektepar, og å filme på sin egen ranch og i sitt eget (fantastiske!) hus. Å lage kunst om sitt eget liv kan gi kunstverket en ekstra dimensjon, men er ikke det viktigste her. Our Timeer både så privat og så universell at det gjør vondt å se på den, samtidig som den er en slående vakker film.

 

21.2:

OPERA

Italia 1987

Regi: Dario Argento

Med: Cristina Marsillach, Ian Charleston, Urbano Barberini, Daria Nicolodi, Antonella Vitale

Italiensk og engelsk tale, engelsk tekst, 1t 47min. Aldersgrense: 18 år

 

Terror i operaen.

Dario Argentos Opera åpner med et ekstremt nærbilde av øyet til en ravn. Ravnen er tam og tilhører dirigenten for en oppsetning av Giuseppe Verdis opera Macbeth. Den skriker hest og flakser iltert med vingene helt til det rabler for stykkets primadonna. Hun styrter i protest ut av den storslåtte La Scala-bygningen i Milano, og i et forsøk på å rømme fra pågående journalister, blir hun påkjørt av en bil og brekker beinet. Den mystiske ulykken gir det unge operatalentet Betty en uventet sjanse til å bekle sin første hovedrolle på scenen. Betty er imidlertid litt skeptisk, siden både operaen i seg selv og stykket Macbeth er forbundet med overtro og ulykke. Og ganske riktig: Rollen fører med seg foruroligende opptrinn.

For Betty blir fra dette øyeblikk forfulgt av en psykopat med sorte hansker, et motiv som nesten har blitt en konvensjon i Argentos giallo-filmer (psykologiske thrillere med gale mordere som leker katt og mus med sine ofre). Betty blir terrorisert både fysisk og psykisk av denne ekstremt sadistiske mannspersonen, som hun har hatt mareritt om helt siden barndommen. Sarte sjeler er herved advart! Det blir etterhvert mer og mer sannsynlig at den skyldige er å finne i selve operahuset. Sammen med sin kostymedesigner virvles Betty inn i en angstbitersk jakt, hvor et halsbånd viser seg å bli et viktig spor for å finne morderens identitet. Før han finner dem.

Som vanlig krydrer Argento handlingen med en mengde dramatiske nærbilder, subjektive bilder, frenetiske kamerakjøringer og bisarre kameravinkler. Dette gir Opera – i likhet med de fleste andre filmene hans – nesten et barokt preg. Argento bruker alle sjangerens virkemidler, og han er seg svært bevisst sine forbilder. Giallo-filmene trekker ikke minst veksler på Alfred Hitchcock, og kanskje framfor alt Psycho, fordi de formidler en forskrudd morders forvridde univers.

 

28.2 og 6.3:

L´ATALANTE

Frankrike 1934

Regi: Jean Vigo

Med: Michel Simon, Jean Dasté, Dita Parlo

Fransk tale, engelsk tekst, 1t 29min. Aldersgrense: 12 år

 

Kanskje tidenes vakreste film?

Jean Vigo er blitt kalt filmkunstens Rimbaud. Han døde kun 29 år gammel etter å ha frigjort filmspråket sitt fra alle teatrale og litterære bindinger. Det er heller ikke lett å se at han hadde noen direkte filmatiske forbilder for de fire filmene han rakk å lage. Spesielt hans siste film, L’Atalante, bærer preg av en sterk innsikt i både bildenes egenkraft og montasjens flytende karakter. Hans egenartede, poetiske stil er gjennomsyret av en plaget, feberaktig holdning – særlig til kjærlighet og erotikk. 

Filmen handler om et nygift par som lever sammen med en gammel sjøulk på en pram. Nærgående og visjonært poetisk skildres livet ombord. Her beveger vi oss i kanalene og småbyene rundt Paris, et miljø og et landskap som sterkt inspirerte Vigos kreativitet.

Vigos filmer ble raskt glemt etter hans død, men fikk så ny oppmerksomhet etter at de ble relansert i New York i 1947. Nouvelle vague-regissørene beundret og kopierte Vigo i mange filmer, og også blant annet Kusturicas Underground, Bertoluccis Last tango in Paris og Carax’ De elskende på Pont Neuf har referanser til L’Atalante.

L’Atalantes populæritet hos publikum og andre filmskapere gjennom tidene skyldes også Maurice Jauberts musikk, og ikke minst kameraarbeidet til den russiske fotografen Boris Kaufman, som hadde jobbet med Dziga Vertov i Kino-Pravda og senere dro til Hollywood hvor han blant annet var med på å lage Elia Kazans On the Waterfront.