Persona

Drama 1 t. 25 min.
Persona er lagt til min liste
Kunstnerens forhold til kunsten

"Persona" (skuespillernes maske i det klassiske drama) skildrer menneskenes ulike roller i livet og deres vanskeligheter med å fylle disse rollene. Elisabeth Vogler er skuespillerinne. En aften på scenen stopper det helt opp for henne. Neste dag hverken snakker hun eller svarer på spørsmål. Hun reiser bort sammen med en sykepleierske. De to blir etterhvert gode venner, men deres følelse av identitet oppløses, og deres personligheter sammenblandes.

Intens, sensuell og selvransakende er Persona, Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten - dens falske mystikk og magi. Filmen er et studie i forstillelse og tomhet, i avstand og nærhet mellom to kvinner, hvor grensene mellom drøm, tanke og virkelighet er utvisket.

Persona er et resultat av og en konklusjon på Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i perioden 1963-66. "Jeg har en eller annen gang erklært at Persona reddet mitt liv. Det er ingen overdrivelse. Hadde jeg ikke orket å lage den, hadde jeg sannsynligvis vært slått ut for godt", sa Bergman.

Analogt med sin egen kunstneriske isolasjon, lar Bergman skuespilleren Elisabeth Vogler forkaste enhver rolle. Trett av løgner, hykleri og skinnliv, avviser hun sin egen stemme - hun vil ikke være usann. På sykehuset, og senere på legens sommersted, blir hun tatt hånd om av en alminnelig ung kvinne, sykepleieren Alma. Stilt overfor Elisabeths taushet erfarer Alma en sjelelig oppvåkning. Hun blir oppmerksom på kløften mellom sine naive forestillinger om livet og sine faktiske handlinger. Et morbid forvandlingsspill finner sted mellom de to kvinnene, et spill som dels er en intellektuell lek med identiteter, og dels er erotisk ladet.

I sine filmer beskriver Bergman ofte kunstneren som den utnyttede og fornedrede part. I Persona antyder han imidlertid kunstens kannibalistiske karakter. Taus og iakttagende, uten medfølelse og engasjement suger, Elisabeth inspirasjon og næring fra Alma, som frimodig og fortrolig forteller om sitt liv. Persona utmerker seg ved dens ukonvensjonelle formspråk. Som Godard så ofte har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft. Filmens oppbygning mot det psykologiske klimaks, hvor Elisabeth og Almas personligheter glir over i hverandre, foregripes tematisk i filmens nærmest surrealistiske anslag. I metafilmiske sekvenser synliggjør Bergman filmmediets egentlige ramme ved å vise oss at kinomaskinen, filmlerretet og filmkameraet, alltid er til stede.

Ved siden av den mer opplagte betydningen, er ordet "Persona" også betegnelsen for maske i det antikke dramaet. Det er også et ord som danner stammen til begrepene person og personlighet. Den syntese av imaginasjon og psykologisk virkelighet som tittelen gir uttrykk for, er overgripende for skuespillet i filmen. Den forsterkes ved fotograf Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt avtegnede kvinneansikt. Persona er et filmhistoriens mesterverk man ikke kommer utenom.

Premiere:
19.04.2018
Originaltittel:
Persona
Regi:
Ingmar Bergman
Språk:
Svensk
Produksjonsår:
1966
Skuespillere:
Bibi Andersson
Liv Ullmann
Margaretha Krook
Gunnar Björnstrand
Jörgen Lindström
Sjanger:
Drama
Spilletid:
1 t. 25 min.
Nasjonalitet:
Sverige
Produksjonsselskap:
Svensk Filmindustri